Mine 25 lengste dager.

I januar i år skulle Svein dra på jobbtur til Tenerife. Jeg kunne få lov til å være med om jeg ville, men valgte å være hjemme pga mye overtid på jobben og at jeg egentlig ikke hadde lyst til å reise til Tenerife igjen. Jeg har vært der to ganger før og følte at det holdt. Dessuten skulle han reise med en gjeng med campingvognforhandlere og da blir det mye jobbsnakk. Så jeg gledet meg til en uke alene som jeg kunne rote med hobbyen min så mye jeg ville, sove og kose meg.

2701. Svein pakket kofferten full av sykkelutstyr og gjorde seg klar for avreise. Han hadde allerede bestilt guidet sykkeltur der nede igjennom et firma som heter Diga Sport, og gledet seg til å sykle i varmen. Jeg satt oppe og ventet til han skulle dra og kl 0200 natt til den

 28.01 ønsket jeg ham god tur og ga ham en klem. Etter at han dro følte jeg meg veldig alene og ønsket at jeg hadde blitt med ham isteden. Hvem idiot takker nei til en gratistur til syden? Jo, jeg hadde gjort det og angret på det, og det jeg ikke visste var at jeg ville angre veldig på det.

Dagen etter fikk jeg en sms om at han hadde kommet fram og alt var vel. Jeg koste meg med hobbyen min, men følte meg litt ensom. Mandag kom og jeg måtte holde meg hjemme fra jobben pga magen. På tirsdag

30.01 lurte jeg veldig på hvorfor jeg ikke hadde hørt noe mer fra Svein, synes det var dårlig gjort av ham å ikke sende en sms en gang. Jeg bestemte meg for å sende en sms senere. Jeg var  på fotpleie kl. 1500, telefonen min ringte en gang, men jeg fikk ikke tatt den. Når jeg var ferdig ringte den igjen og jeg rakk den akkurat ikke, men det ble lagt igjen en beskjed. Jeg hørte på beskjeden samtidig som jeg kjørte hjem. Beskjeden var fra det norske konsulat på Tenerife! Jeg forstod straks at det måtte ha skjedd noe og prøvde å ringe det nr. som hadde blitt ringt til meg, men det var bare opptatt. Jeg prøvde og prøvde. Da jeg kom meg inn hørte jeg på meldingen igjen og da forstod jeg at jeg skulle ringe et annet nummer. Kl. var 1600 den 30 januar da jeg fikk kontakt med Torill Wulff på det norske konsulat på Tenerife. Hun kunne fortelle meg at Svein lå i koma på et sykehus og tilstanden var meget kritisk. Jeg måtte komme ned med en gang. Etter mange telefoner med Sos International ble det arrangert flybilletter og hotell for meg og Steinar, og vi reiste til Tenerife dagen etter den

31.01. Tusen tanker surret rundt i hodet på meg hele tiden, og søvn var helt umulig. Jeg hadde fått vite at han hadde syklet og gått på hode, og hadde omfattende hodeskader. Pga en masse rot fikk jeg ikke beskjed før et døgn etter ulykken.

Torill møtte oss på flyplassen og tok oss med til hotellet hvor vi satte igjen bagasjen og så dro vi til sykehuset. Candelaria Universitetssykehus lå i Santa Cruz, nord på Tenerife. Det er et stort sykehus og det var godt å ha Torill som viste vei. Utenfor intensivavdelingen stod det mange andre pårørende og ventet. Vi ventet og ventet, men til slutt åpnet de døren. Jeg stålsatte meg for hva jeg ville se, men uansett hvor mye man forbereder seg så er det traumatisk å se en man er glad i ligge sånn. Bevisstløs, med masse slanger og maskiner rundt omkring. Svein lå helt stille, hadde et skrubbsår på kneet, skrubbsår og bandasje på venstre arm. Han var sydd over venstre øye, og hele området rundt øyet var temmelig forslått. Det var ingen kontakt. Jeg bare gråt og Steinar måtte gå ut. Legen fortalte om alle skadene og at det var stabilt. Han hadde pådratt seg hjerneblødning og hadde også fått en smell i lungene, men ingen brudd. Vi fikk ikke være der lenge før vi ble bedt om å gå. Neste besøkstid var dagen etter kl. 13. Besøkstiden på intensiven var kl. 1300 og 1800, og den varte i 30 minutter. Mange ganger måtte vi vente veldig lenge før vi ble sluppet inn.

Etter en søvnløs natt på hotellet var det tilbake til sykehuset igjen.

 01.02 Tilstanden var helt lik fra da vi var der sist. Ingen forandring.

Alle ringte og sendte meldinger for å få vite hvordan det gikk, men det var ikke mye å fortelle de første dagene. Siden vi var i Santa Cruz, som ikke er noen typisk turistplass, gikk språket på spansk og veldig få snakket engelsk. Dette gjaldt også leger og sykepleiere! Derfor ble det smått med informasjon. Sos sin lege skulle ringe hver dag for å oppdatere oss, men det ble ikke sånn. Det kunne gå dager mellom hver gang de ringte og ofte var det ikke noe særlig ny informasjon, og noen ganger fikk vi feil informasjon!

03.02 Vi forstod det slik at de skulle prøve gradvis å vekke ham ved å redusere på medisinene, ble han for urolig måtte de gi ham mer. Noen ganger vi var der var han veldig urolig, ukontaktbar, men han rørte mye på bena.

04.02 Neste gang vi kom lå han helt stille igjen. Vi fikk beskjed av legene at det var veldig viktig at vi var der og snakket med ham, vi skulle be ham klemme hånden og lukke opp øynene. Vi følte oss ganske dumme i begynnelsen der vi stod og maste på en som bare lå der urørlig, men vi vente oss fort til det.

Mellom besøkene trasket vi rundt i gatene i Santa Cruz. Telefonen min stod nesten ikke stille, det ringte folk hele tiden for å få vite hvordan det gikk, og det tikket inn sms. Det var en veldig belastning å skulle informere alle om det som skjedde, jeg hadde mest lyst til å kaste hele telefonen. Men det kunne jo være legen fra Sos eller Torill fra konsulatet. Hun ringte sykehuset hver dag for å få dagens legerapport, men det var ikke alltid hun kom fram på telefonen på intensiven. Jeg ba Paal om å sende en mail til dette sykkelfirmaet for å få vite hva som skjedde. De kunne fortelle at dette var en helt enkel sykkeltur som de gjorde hver mandag, det var ikke bratt og det gikk ikke fort, så de var helt uforstående til at dette kunne skje. I ettertid viste det seg at historien var en helt annen. Turen hadde foregått på en helt annen løype, i veldig høyt tempo, i et kupert terreng. Det var fem syklister på denne turen. Et tysk par som syklet den ordinære turen alene, og Svein, en østerriker og en tysk lege som fulgte guiden på en tøffere tur. Sykkelcomputeren til guiden viste 72 km/t på det meste, så det var ikke akkurat noe rolig tur! Det var hell i uhellet at legen var med da han fikk gitt Svein førstehjelp ganske fort. Ambulanse og helikopter ble tilkalt etter en halv time, og han ble fraktet til universitetssykehuset i Santa Cruz.

Selv om dagene var lange og preget av uvisshet og venting, var nettene de verste. Det var helt umulig å sove, om jeg sovnet var det bare for en liten stund. Alle mulig tanker surret rundt hele tiden, og jeg gråt stort sett hele natten. Jeg prøvde å få tak i noen sovetabletter, men det viste seg å være så kostbart at jeg droppet det. Det ble en del rødvin for å dempe de verste nervene.

05.02 Gleden var stor når Svein begynte å reagere. Når jeg ba ham om å klemme hånden min, kjente jeg en svak reaksjon. Han forsøkte også å åpne øyene når jeg ba han, han løftet på øyebrynene, men det var akkurat som om øyelokkene var for tunge. Jeg sa til Steinar: Hva skal vi finne på nå? Be ham om å vifte med høyre stortå? Noe som Svein reagerte på med en gang og viftet med høyre bein! Jeg var sikker på at han ville åpne øynene dagen etter. Og det gjorde han! Det var bare en liten sprekk da, men det var herlig å se at det var liv i ham. Han hadde fortsatt respirator så han kunne ikke snakke, men han forsøkte å fortelle oss noe, så jeg ga ham et papir og blyant. Det han skrev forstod vi ikke med en gang, men etter å ha studert det litt stod det frukt, epler og svisker!

07.02Etter et par dager tok de ut respiratoren, men han måtte fortsatt ha hjelp til å puste så han hadde en oksygenmaske, så prating var ikke lett. Men han ville gjerne si noe hele tiden og tok av seg alt utstyr hele tiden, og vi satte det på igjen. Selv om han prøvde å snakke kom det ingen lyd ut av munnen. Etter hvert ble det litt lyd men det var veldig vanskelig å forstå hva han sa, og han ble veldig irritert over at vi ikke forstod. Han skulle nå forsøke å sitte i en stol, og fikk også drikke litt juice. Juice var veldig godt og han helte det i seg, noe som resulterte i voldsom hosting. Han ble veldig sliten av å sitte i stolen og vi hadde vår fulle hyre med å holde ham i ro og sette på alt som han dro ut.

Han begynte også å få noe flytende å spise. Respiratoren hadde forårsaket en infeksjon i lungene og legene maste på at han måtte hoste.

09.02Jeg forstod nå at Svein ikke ville dø, og det var jeg veldig lykkelig for. Men ingen visste omfanget av skaden ennå, og jeg lå og plaget meg selv med alle mulig tanker om natten.

Svein snakket mest om sykepleierne og legene, og en masse fantasihistorier. Han snakket ikke om fortiden. Jeg forstod at han husket alle personer, men tidsperspektivet var helt borte.

12.02 Etter 14 dager på intensiven kunne han flyttes til en annen avdeling. Han lå bundet fast første natten, da han var veldig ustø på beina. Han delte rom med en spanjol. Vi kunne nå besøke ham fra kl. 1500-2100.

Formen til Svein ble bedre og bedre, men kortidshukommelsen var lik null. Vi ventet på klartegn fra legene om å reise hjem, da det ikke var mye som skjedde på sykehuset. Det var fryktelig kjedelig for Svein å være på det rommet hele tiden. Vi tok med ham i kiosken noen ganger og fikk ham til å gå i korte strekninger.

15.02Vi fikk beskjed om at Svein skulle scannes på nytt, og hvis det var et bra resultat kunne vi reise hjem i løpet av et par dager, og resultat var positivt!  Det måtte bare følge med lege på flyet. Vi fikk beskjed om at det var ordnet og at vi ville reise hjem i løpet av helgen. Gleden var stor og alle ble informert om den fine beskjeden.

19.02 Så kom kontrabeskjeden, legen kunne ikke følge allikevel. En ny lege skulle komme fra Skandinavia og være med på flyet hjem, og den legen skulle komme ned onsdag, og vi kunne reise hjem enten fredag eller lørdag! Jeg spurte hva årsaken til dette var og fikk vite at legen ville gjøre seg kjent med Svein og gå igjennom alt av røntgenbilder og prøver, og også ta nye prøver før han kunne fly. Vel, det var bare å innstille seg på å være der fem dager til.

20.02 Tirsdag kom det ny kontrabeskjed. Svein skulle fraktes med ambulansefly hjem! Flyet skulle gå dagen etter. Jeg spurte når vi kunne dra hjem, men det måtte jeg bare vente med, men jeg kunne gjerne kjøpe billetter selv om jeg ville. Klok av erfaring ble jeg og Steinar enige om å ikke kjøpe billetter før vi var sikre på at Svein skulle dra.

Helt tilfeldig fikk jeg vite at Svein skulle bli hentet kl. 1200 og ikke kl. 1500 som de først sa. Det var så vidt vi rakk sykehuset og fikk levert pass og diverse ting. To spanjoler kom med ambulanse og vi forstod at vi kunne sitte på med den og så ta taxi tilbake. Ambulansen kjørte nesten i 200 km/t og brukte også sirener for å komme fram. Jeg trodde vi skulle på flyplassen, men ambulansen kjørte helt ned til Playa de Las Americas for å hente en svensk pasient som lå i respirator. Ja vel, det var bare å vente. Og vi ventet og ventet. Vi fikk vite at flyet og legene var forsinket. Når de endelig kom viste det seg at legene var tyske og ikke kunne spansk, de kunne dermed ikke lese papirene til Svein, og legen spurte meg hva som feilte ham. Om han hatt hjerneblødning, om han var bra eller om han hadde blitt ”different”.  Svein måtte sitte rett opp og ned i nesten tre timer og var helt utslitt når de dro. Det var tungt å vinke til Svein uten å vite når jeg ville se ham igjen.

Etter en masse mas med konsulat og Sos fikk vi vite at det var bestilt flybilletter til oss, men vi ville være hjemme to dager etter Svein! Dette var helt uholdbart da vi visste at det fantes ledige seter på et fly dagen etter, vi forsøkte t.o.m. å bestille de selv, men fikk det ikke til pga en feil på nettsidene. Men det var ikke mye vi fikk gjort med det, vi måtte bare vente. Vi skulle fly fra Tenerife Sør-Madrid, Madrid-Paris, Paris-Oslo. Og det første flyet gikk kl. 0300 på natten. De hadde virkelig valgt en fin tur for oss. Jeg sjekket opp om Svein var ventet til sykehuset i Drammen og det var han. Så var det bare å vente.

22.02Etter å ha forsikret meg om at Svein lå på sykehuset og at han ville få besøk var det bare å nyte dagen og glede seg til å komme hjem. Vi bestemte oss for å bruke en dag i dyreparken Loro Parque, og det var en flott opplevelse. Her er noen bilder fra parken:

Så var det tid for hjemreise.

23.02 Etter mange timer var vi hjemme på Gardemoen. Bilen til Svein måtte graves fram og hakkes løs for is og snø. Men den startet ikke, og etter masse plunder og venting fikk vi hjelp fra Carpark, ikke akkurat de kjappeste for å si det sånn. Kjørte så direkte til sykehuset i Drammen for å hente Svein som lå på isolat og bare ventet på at jeg skulle komme. Jeg hadde da vært våken i 36 timer.

Det viste seg at Svein hadde blitt satt i en taxi på Gardemoen. Helt forvirret for tid og sted. Først blir han fraktet med ambulanse med sirener for å bli satt i et ambulansefly, og så blir han satt i en taxi for seg selv! Helt utrolig! Og det verste var at han egentlig ikke hadde trengt å legges inn på sykehus, men kunne egentlig reist hjem, men fordi jeg var igjen på Tenerife så kunne han ikke det. Så mye styr for at Sos skulle spare noen kroner! For ambulanseflyet var for svensken, men Svein kunne jo være med for da sparte de jo flybilletten hans og for den legen som skulle fulgt med.

En liten oppsummering: Alt i alt endte det godt. Det som var mest frustrerende var alt det uvisse, språkproblemene, alt rotet med Sos International. Og all ventingen foran intensiven på sykehuset. Og alt støyen overalt. Det var støy døgnet rundt, og meget anstrengende å snakke i telefonen da det ikke fantes en stille plass. Det var også en stor påkjenning med alle som ringte og sendte sms, og som endte i en telefonregning på over 8000,-!

Jeg har aldri vært så glad for å være hjemme igjen, etter 3 og en halv ukes mareritt. Det går bedre og bedre med Svein, men det vil nok ta litt tid før han er helt tilbake. Det er små framskritt hele tiden, og den 06.04 hadde han sin første sykletur ute. Det gikk bra men han var temmelig skjelven i bena etterpå. Så nå er det bare å trene seg opp igjen, og Birken er målet.